"1814" - Veien til selvstendighet - Sille og Emma

Napoleonskrigene førte til at Danmark-Norge måtte forholde seg til hva stormaktene gjorde. Både Frankriket og Storbritannia på sin side fordi danskene kontrollerte den viktige inngangen til Østersjøen. Det var også andre utfordringer, de som styrte København fikk derfor større problemer med å holde staten sin samlet og sørge for at den ikke ble trukket inn i den europeiske konflikten. En spent situasjon i Norden tok en brå vending da Kristian august falt død under en militær øvelse i mai 1810. Den svenske riksdagen måtte velge en ny tronfølger, dette ble franskmannen Jean Babtiste Bernadotte. Han tok det svenske navnet Karl Johan. Han var en dyktig og erfaren feltherre som svenskene håpte ville bli en god leder. Han ble raskt en reel hersker i Sverige, og det hans mest prioriterte politiske mål var å legge under seg Norge som en erstatning for Finland. Kronprinsen forhandlet med Frankriket, Russland og Storbritannia for å oppnå dette, men til slutt inngikk han en avtale med Storbritannia og Russland om å skifte til deres side og i 1813 erklærte Sverige en Danmark-Norge krig. Fra 1812 hadde situasjonen forverret seg i Norge, og de dansk-norske myndighetene innførte nye innskrenkninger, dette førte til at nød og sult oppstod. Svenske agenter prøvde å utnytte krisen i Norge, men mislyktes. Krisen og kong Fredrik 6 sin stahet bidro til å svekke lojaliteten i Norge til hans styre. For å forsøke å få tilbake lojaliteten sendte han kronprins Kristian- Frederik til Norge som stattholder. Han kom til Norge den 12 mai 1813. Han kastet seg inn i sitt nye embete, og reiste rundt i hele landet. Han tok kontakt med de fremste mennene i Norge for å sette seg inn i landets situasjon. I 1814 endret alt seg da folk fikk vite at Frederik 6. hadde avgitt Norge til Sverige. Norge prøvde å forhandle seg til et dobbelt monarki og kong Frederik førte hemmelige forhandlinger med Russland og Storbritannia. Forsøket ble ødelagt da Karl Johan tok saken i egne hender og førte den svenske hæren Nordover mot Danmark og tvang Frederik 6. den 14 januar 1814, til å undertegne en fredstraktat mellom partene i Kiel. Hovedinnholdet i avtalen var at Danmark avsto Norge til Sverige. Norge gjorde et poeng av at landet skulle være et eget rike, med egen og nasjonalforsamling. De skulle være et eget kongerike i union med Sverige og ikke innlemmes i den svenske staten. Riksforsamlingen var på Eidsvoll, der møttes 112 representanter får å opprette en selvstendig norsk stat. Den norske grunnloven ble skrevet her i mai 1814. Grunnloven ble ikke vedtatt før i Mossekonvensjonen da Karl Johan ble valgt til konge og godtok grunnloven den fjerde november 1814.